DOKUMENTER til Lagmannsrett og Høyesterett

DIPLOM VEDR. AA PRESTEGÅRD 1429

NOEN VISDOMSORD

Del av utskrift framlagt i alle de tre rettrettssakene (1948,1950 og 1956)

GAMLE LAKSEDOMMER FRA 1500-TALLET

Auxilium neum a domino qui fecit coelum et terram: 

Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord.

(Innledning til laksedommen av 1556).

TYDNING AV ORDET "LUNNENDE"

LAKSEDOM I HØYESTERETT

Høyesterett - Rt-1956-9

Instans                        Høyesterett - dom

Dato                            1956-01-11

Publisert                       Rt-1956-9

Stikkord:                      Spørsmål om rett til stangfiske i en lakseelv.

Sammendrag                Ifølge to dommer fra 1578 og 1556 var fiskehølene delt mellom gårder som lå på hver sin side av elven. Det ble antatt at delingen gjaldt alt fiske i hølene - også stangfisket - men ikke elven utenom disse. Denne ordning var ikke endret ved alders tids bruk. Utenom hølene tillå fiskeretten grunneierne.

Parter                          Opplysningsvesenets fond v/ Det kgl. Kirke- og undervisningsdepartement (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Hans M. Michelsen) mot A m.fl. (overrettssakfører Almer Nipedal - til prøve).

Forfatter                      Schei, Hiorthøy, Bendiksby, Skau og Wold.

Dommer Schei: Denne sak gjelder spørsmålet om retten til stangfiske etter laks i Lyngdalselven utenfor Lyngdal prestegårds land. Saken er reist mot eieren av prestegården, Opplysningsvesenets fond v/Kirkedepartementet, av oppsittere på Østre Bringsjord, som eier grunnen på den andre side av elven.

Saksøkerne hevder at Østre Bringsjord fra gammel tid har eneretten til alt laksefiske også på prestegårdens side av elven, bortsett fra Presthølen, hvor fiskeretten tilligger prestegården alene. Subsidiært gjør de krav på enerett til alt laksefiske i fire høler på elvestrekningen, - Svogershølen, Navershølen, Bankehølen og Nothølen.

Opplysningsvesenets fond v/Kirkedepartementet er enig i at fisket i de fem hølene fra gammel tid er delt mellom gårdene, men mener at denne ordning bare gjelder fisket med garn og not - ikke også stangfisket, og dessuten at den bare omfatter hølene, ikke også elven for øvrig. Det hevdes derfor at prestegården som grunneier har rett til stangfisket på hele sin elvestrekning, både i og utenfor hølene.

Ved Lyngdal herredsretts dom av 7. september 1948 ble prestegården frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Saksøkerne påanket dommen til Agder lagmannsrett, som den 29. september 1950 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Opplysningsvesenets fond ved Kirkedepartementet som eier av Lyngdal

Side 1

 prestegård - kjennes uberettiget til ethvert fiskeri i Svogershølen, Navershølen,

Bankehølen og Nothølen i Lyngdalselven. 2. I erstatning til de ankende parter Ludvig Olsen Bringsjord m. fl. betaler Opplysningsvesenets fond kr. 500 med 4 prosent årlig rente derav fra idag til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 uker regnet fra forkynnelsen av denne dom.

3. For øvrig frifinnes ankemotparten Opplysningsvesenets fond.

4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

I lagmannsretten deltok to domsmenn med særlig kyndighet i fiskerispørsmål av den art det her gjelder, oppnevnt i henhold til domstollovens § 88, jfr. tvistemålslovens § 325 annet ledd.

Opplysningsvesenets fond v/Kirkedepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder dommen i dens helhet. Det anføres prinsipalt at lagmannsretten har tatt feil «når den er kommet til at de gamle dommer må forståes slik at de hjemler vedkommende eiendom enerett til all slags fiske i hølen i forhold til den annen part». Subsidiært hevdes det at lagmannsretten har tatt feil «når den har funnet at bevisene i saken ikke er tilstrekkelige til at retten med hjemmel i reglene om alders tids bruk har kunnet konstatere fiskerett for noen av partene utover og i strid med den rettstilstand som etter lagmannsrettens mening har foreligget etter dommene i 1556 og 1578». - Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«Opplysningsvesenets fond v/Det kgl. Kirke- og undervisningsdepartement frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Oppsitterne på Østre Bringsjord har erklært motanke for så vidt prestegården er tilkjent fiskerett utenom Presthølen. Det anføres at en riktig forståelse av de gamle dommene må føre til at fisket utenom Presthølen tilhører Østre Bringsjord på begge sider av elven. Også de bevis som ellers foreligger, leder etter deres oppfatning til samme resultat. De har nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt:

Ankemotpartene kjennes eneberettiget til å utøve fiskeri i Lyngdalselven utenom Presthølen (Åhyll) på den elvestrekning deres eiendom grenser mot Prestegården.

Subsidiært:

Ankemotpartene kjennes eneberettiget til å utøve fiskeri i Lyngdalselven utenom

Side 2

 Presthølen (Åhyll) på elvestrekningen mellom denne og grensen mot gården Kvelland.

Atter subsidiært: Opplysningsvesenets fond v/Kirkedepartementet kjennes uberettiget til ethvert fiskeri i Svogershølen, Navershølen, Bankehølen og Nothølen.

2. Ankemotpartene tilkjennes erstatning av Opplysningsvesenets fond v/Kirkedepartementet således:

Etter den prinsipale og subsidiære påstand med et beløp på kr. 1000, etter påstanden atter subsidiært med et beløp på kr. 500.

3. Den ankende part idømmes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk ved sakens behandling for Høyesterett er det foretatt bevisopptak ved Lyngdal herredsrett den 2. og 3. januar 1953 med avhør av parter og vitner som også hadde forklart seg for lagmannsretten. Av nye dokumenter nevner jeg oversettelse av diplom (gavebrev) vedkommende Lyngdal prestegård, datert 22. september 1429 og utskrift av utskiftningsforretninger over gårdene Kvelland og Veggje. De nye opplysninger har ikke vesentlig endret sakens stilling. Jeg kan derfor henvise til den nærmere fremstilling av saksforholdet som lagmannsretten har gitt.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i alt vesentlig dens begrunnelse.

Som de tidligere retter har fremholdt, har dommene av 1556 og 1578 ikke knyttet delingen av hølene til bestemt angitte former for fiske. Dommene omhandler fisk et generelt og fastslår at prestegården skal «nytte, bruke og beholde» Åhyll (Presthølen), som den har brukt fra gammel tid, og at Bringsjord skal «nytte, bruke og beholde» alle de høler og notkast som fra Arilds tid har ligget til Bringsjord. I og for seg utelukker vel ordlyden ikke at det likevel kan være fisket med garn og not det siktes til. Det var først og fremst disse fiskemåter som den gang var i bruk og hadde økonomisk betydning og som det derfor lå særlig nær å tenke på. Dessuten er det rimelig å anta at det nettopp var fisket med disse og lignende redskaper som hadde ført til at den gamle regel om grunneierens fiskerett var fraveket og erstattet med en deling av fiskeplassene mellom prestegården og Bringsjord.

Etter hva partene er enige om, kunne nemlig fisket med garn og not - i motsetning til stangfisket - ikke drives rasjonelt med mindre hølene kunne utnyttes i deres hele utstrekning, uten hensyn til grunneierforholdet. Selve behovet for en ordning knyttet seg derfor nøye til fisket med garn og not. Når jeg likevel antar at dommene også må gjelde stangfisket, er det særlig fordi garn- og notfisket vanskelig kunne drives effektivt med mindre også stangfisket ble regulert. Skulle grunneierens rett til

Side 3

stangfisket være uberørt, ville det være fare for kollisjoner mellom de to driftsformer, slik at delingsordningen ikke ble effektiv. Det er mulig at problemet kunne ha vært løst tilfredsstillende ved en ordning med dårligere prioritet for stangfisket, slik som det også ble gjort i 1893 ved en utskiftning over gården Veggje for en strekning lengre oppe i elven. De gamle dommene inneholder imidlertid ikke noe om at denne løsning ble valgt, og de beste grunner taler da etter min oppfatning for å forstå det slik at også stangfisket - i samsvar med ordlyden i dommene - går inn under delingen. En slik ordning fjernet kollisjonsfaren på en enkel og effektiv måte, og kunne neppe volde betenkelighet på en tid da stangfisket hadde liten eller ingen betydning.

Noe holdepunkt for at delingen av fisket også skulle gjelde elven utenom hølene, er det etter min oppfatning hverken i de gamle dommene eller i det som for øvrig foreligger. Det er heller ikke opplyst noe om at det på disse strekninger i elven har vært fisket eller vært mulig å fiske med slike redskaper at det var behov for noen deling.

Når det gjelder spørsmålet om hvordan stangfisket har vært praktisert i tiden etter delingsdommene, foreligger det bare sparsomme opplysninger. Den bruksutøvelse som det berettes om, er spredt og tilfeldig og må vurderes under hensyn til at stangfisket i eldre tid var lite påaktet og gjerne ble tålt, selv om ingen rett forelå. Under ingen omstendighet er det som foreligger nok til å godtgjøre at det har funnet sted noen endring i den rettstilstand som de gamle dommene fastslo. For så vidt fiskeretten utenfor hølene angår, er det i saken opplysninger som positivt støtter prestegårdens standpunkt. Jeg viser spesielt til at prestegården ved et skjønn, avholdt i 1730, fikk tillatelse til å ta opp fiske med løsgarn ovenfor Presthølen - altså i en del av elven hvor Bringsjord hevder å ha enerett. Skjønnet fant at dette fiske ikke ville skade de andre fiskerier i elven, og bygger etter min oppfatning klart på forutsetningen om at fiskerett her tillå prestegården som grunneier.

Partene er enige om at erstatningen settes til 500 kroner dersom lagmannsrettens dom blir opprettholdt.

På grunn av de tvil saken har frembudt, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne Lagmannsrettens dom stadfestes. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.Dommerne Bendiksby, Skau og Wold: Likeså.

Side 4

Av herredsrettens dom (sorenskriver Einar Christensen med domsmenn Conrad Grimsby og Gustav Sandland)

-Lyngdalselven danner grensen mellom bl.a. Østre og Vestre Bringsjordgårdene (vest for elven) og prestegården (øst for elven). Prestegården bytter i syd med gården Bergsaker og mot nord med gården Kvelland. På denne strekning ca. 3 km eier to fra prestegården solgte gårdsbruk ved navn Skrumoen en del av strandgrunnen. Ifølge skjøtet av 25. september 1885 medfulgte i salget ingen andel i det prestegården tilliggende laksefiske.

I elveleiet er det på den her omhandlede strekning enkelte større og mindre fordypninger - høler. Omtrent ut for prestegårdens bygninger ligger «Presthøl» eller «Aahøl» som den kalles i gamle dokumenter. Oppe mot byttet med Kvelland er «Svogershølen». «Navershølen», «Bankehølen» og «Nothølen» er mindre enn de to førstnevnte og ligger nedenfor «Presthøl». «Nothølen» er det samme som «Bergsakerhølen».

«Presthøl» er forholdsvis dyp og med noenlunde flat bund, bestående for det meste av småsten og sand. Det beste fiske her er med not som slepes over bunden (berming). Når elven er stor, er det vanskelig å manøvrere noten. Da er formentlig stangfiske alminnelig også i «Presthøl», idet den rikelige vannføring gir hølen til en viss grad karakter av et stryk.

«Svogershølen» er av noenlunde samme størrelse som «Presthøl» og tillike forholdsvis dyp, men bunnen er gjennomgående storstenet. Det har derfor her vist

seg upraktisk med not, idet den rives i stykker. I stedet har man etter forklaringene brukt det såkalte «renslegarn» - et drivgarn, som passer for bunnforholdene.

De øvrige 3 høler har ikke vært særlig omhandlet i forklaringene og prosedyren, men retten legger til grunn at det også i disse høler til dels har vært drevet laksefiske med garn eller not.

Under den åstedsbefaring som retten foretok, ble ved «Svogershølen» på prestegårdens side påvist et par båtstøer og fiskeveier, 5: tydelige stier, dannet av fiskerne, som har ferdes langs elven. Tilsvarende ble påvist på Bringsjordsiden straks syd for broen. Her ble påvist grensen for Bringsjords fiske mot «Presthøl» - «Odden» kallet. Et par vitner forklarte, at en flink sportsfisker her kan kaste ut i «Presthøl».

Et lite stykke ovenfor «Presthøl» (og broen) er noen stener i elven som kalles «Fleset». Noe tilsvarende ligger i øverste kant av «Svogershølen» og kalles også her «Fleset».

Side 5

Mellom hølene danner elven små stryk, hvor sportsfisket formentlig helst drives. Det er forklart av vitner, at stangfisket nedenfor «Presthøl» er dårlig.

Prestegården eier landet ut til alle de nevnte høler, unntatt «Nothølen» som også kalles «Bergsakerhølen». Gården Bergsaker er i sin tid frasolgt prestegården. Også landet mellom hølene tilhører prestegården.

Det er enighet mellom partene om at prestegården fra gammelt av har enerett til laksefisket i «Presthøl» og Bringsjordgårdene, nedenfor kallet Bringsjord, til de øvrige høler nemlig: «Svogershøl», «Navershølen», «Bankehølen» og «Nothølen».

Men etter saksøkernes prosedyre og påstand gjelder dette alt fiske, altså også sportsfiske med stang, men saksøkte gjør gjeldende, at den gamle bruk alene omfatter laksefisket med not og garn og formentlig også laksegårder og laksekar hvor sådant har vært brukt, men ikke stangfiske.

Denne ordning skriver seg fra en eller rettere to gamle dommer av henholdsvis 1556 og 1578. Saksøkerne hevder, at ved disse dommer deltes som nevnt alt fiskeri, mens saksøkte forstår dommene slik, at den bruksutøvelse som den gang behandledes og ble delt alene gjaldt det fiskeri, som hadde økonomisk interesse og det hadde ikke stangfisket på den tid.

Saksøkerne hevder derfor, at man hva stangfiske angår, må holde seg til den gamle lovregel i Christian V's lov, 11. cap., art. 2, sålydende:

«Hver Mand skal nyde Vand og Fiskeri for sin Jord som af gammelt haver været, uden det er med Lov og Dom derfra kommen», og art. 3 som lyder: «Løber Aae eller Bæk imellem Jorder eller Gaarder som Fisk er udi, da nyde hver deraf saa vit hans Jord paaløber.»

Saksøkte påstår rett for prestegården til stangfiske - sportsfiske - fra sitt land, altså også i de foran nevnte høler, hvor det erkjennes, at saksøkerne på grunnlag av de nevnte gamle dommer og den senere bruksutøvelse har eneretten til not og garnfiske.

Dommen av 1558 gjaldt laksefiskeriet i «Aahøl» og da sognepresten Hoscold Olaffzon beviste, at seks sogneprester før ham hver for seg i all sin levetid hadde nytt og brukt fiskeriet i «Aahøl» ble det gitt «full dom for, at fornevnte hr. Hoscold og alle hans efterkommere Sogneprester i Lyngedall skulde nyde, bruge og beholde al Aahyll med alle andre Lunnende som fornevnte hr. Hoscold kan med Prov fra Brev og Skjel bevise at fra Arilds tid have ligget til Prestbolet».

Dommen går videre ut på, at «fornevnte Christoffer Fallwathner på Bringsjord skal

Side 6

derimod nyde, bruge og beholde alle de Hyller og Nodekast med alle andre

Lunnende som fornevnte Christoffer kan med skjellige Prov Brev og Segl bevise at fra Arilds Tid have ligget til fornevnte Bringsjord».

Det ble derhos gitt ad gang til innen 12 måneder å føre motbevis for «Andelsfiske i Aahyll fra gammel Tid med fremfarne Prester».

Sådant motbevis er det intet opplyst om og det foreligger heller ikke noe om, at Fallwathner beviste noe med hensyn til Bringsjords fiskerett i de andre høler som nevnt.

Det er fra saksøkte anført, at dommen var en utskiftning av fiskerettighetene for not og garn i hølene i likhet med hva der ofte skjedde med skogen hvor havnegangen forble liggende i fellesskap som før. (Gjelsvik Tingsret, 2. utg. side 14.) Altså en partiell utskiftning.

Dommen av 1578 stadfestet dommen av 1556.

Retten er kommet til det resultat, at saksøktes oppfatning må være riktig, hvilket etter rettens oppfatning fremgår derav, at stangfiske den gang utvilsomt var helt uten økonomisk betydning og derfor helt upåaktet og kanskje særlig derav, at således vedble forholdet å være gjennom århundrer, nemlig til året 1870, da sportsfisket i Lyngdal tok til gjennom utleie til engelske sportsfiskere mot god betaling. Det fremgår bl.a. av vitneprov fra gamle, at i gamle dager fisket enhver hvor han ville, ingen brød seg om det og det synes da klart, at ingen heller kan ha tenkt på å ville forby prestegårdens folk å fiske med stang fra eget land også i de høler hvor Bringsjord ifølge den gamle bruksutøvelse hadde eneretten til not og garnfiske. Og saksøkerne har ikke ført noe bevis for, at sådant stangfiske av prestegårdens folk ikke har funnet sted opp gjennom tidene.

Av gamle dokumenter kan også nevnes en skrivelse av sogneprest Michael Holby (prest 1794-1812) om at prestegården hadde rett til å fiske med et løst garn fra fleset ovenfor fossen, c: ovenfor «Presthøl» og en «Specification dat. 25. august 1723 efter  den gamle Matricul hvor Bringsjord og Berge tilsammen har 1 Not og 4 Laxegårder og Prestegården er berettiget til 1 kastenod». Saksøkte har hertil bemerket, at prestegården som offentlig eiendom ikke var skattelagt. Noen betydning for denne sak kan for øvrig ikke denne Matricul skjønnes å ha.

Retten skal deretter gjennomgå de opplysninger som has for tidsrommet fra 1870 og fremover.

Ved kontrakt, dat. 4. juni 1869, tingl. 18. juni 1873 bortleiedes «de vore Gårde

Side 7

 tilligende af os tilhørende Laxefiskerier i Lyngdalselven for et Tidsrom af 25 år fra 1/1 1870.» Leierne ble overdradd «Aal den os tilkommende Ret til vore Fiskerier hvilke Leierne i Leietiden for sig selv og hvem de tillade må benytte til Fiskeri og Fiskefangst på den Måde og med de Redskaper de måtte finde for godt overensstemmende med den norske Lovgivning».

Leien var for østre Bringsjord 120 Spesies årlig, for A prestegård 85 Spesies, for Kvås 20 Spesies.

Ved Contract av 1. januar 1895 bortleiedes fiskeriet i Lyngdalselven til en engelskmann fra 1. januar 1895 for ti år.

Kontrakten er undertegnet av alle gårder fra og med Kvavig til og med Kvås. For prestegården undertegnet A. Mollestad.

Prestegårdens leie var 340 kroner, Østre Bringsjord 450 kroner og Vestre Bringsjord kr. 298,36.

Kort tid etter inngåelsen av denne kontrakt anla Østre Bringsjords oppsittere sak mot en oppsitter på Vestre Bringsjord, Peder Olaussen Bringsjord med påstand om, at han kjennes uberettiget til å utøve noen av en eiers rettigheter over fiskeriet i Lyngdalselven på strekningen fra «Presthølen» til Kvellands jordbytte (grensen mot gården Kvelland).

I dommen av 20. januar 1899 står at saksøkerne har anført, at innstevnte hos den englender der leier fisket i Lyngdalselven, har forlangt leie for fisket på nevnte strekning, uaktet hverken han eller noen av Bringsjords andre oppsittere har noen rett til samme, der utelukkende tilhører østre Bringsjords oppsittere.

Og de står videre: Hvad sakens realitet angår har innstevnte så vidt man har forstått, ikke benektet, at citanterne har eneretten til å fiske med garn på nevnte strekning av elven hvor sådant redskap benyttes, det vil si i de forekommende høler (fordypninger). Derimot påstår han seg som oppsitter på Bringsjord berettiget til å fiske med stang på strekningen, idet han mener, at samtlige oppsittere på Bringsjord, så vel vestre som østre har sådan rett, da stangfisket i elven ikke er delt. Han påberoper seg en i 1862-63 avholdt utskiftning av gården Bringsjord, hvor det under post 161 heter, at fiskeriet i elven «eies som av gammelt».

Innstevnte tapte saken og ifølge domspremissene la dommeren vekt på, at det av bevisførselen fremgikk, at det fra gammel tid av har vært den gjengse oppfatning blant dem, som har hatt anledning til å erholde noe kjennskap dertil, at fiskeriet på

Side 8

hele den her omhandlede strekning av Lyngdalselven utelukkende har tilhørt østre Bringsjords oppsittere uten noen innskrenkning for stangfiskets vedkommende.

Det nevnes videre at det ikke gjelder å fastslå østre Bringsjords oppsitteres eiendomsrett til fiskeriet absolutt talt, like overfor alle og enhver.

Saksøkerne mener, at dommen av 1899 har betydning også i nåværende sak, mens saksøkte hevder, at saken den gang alene gjaldt oppsitterne på Østre og Vestre Bringsjord, og således ikke angikk prestegården. Heri må retten gi saksøkte medhold og det har også betydning, at det kom intet saksanlegg mot prestegården, uaktet sognepresten på denne tid, A. Mollestad, (visstnok til 1904) var av den mening (og formentlig brukte det således) at prestegården foruten sine rettigheter i «Presthølen», også tilkom rett til fiske på sin side av elvens midtlinje i hele gårdens utstrekning, med unntagelse av to høler, av hvilke Østre Bringsjord hadde enerett til notdragning i den ene (Svogershølen) og Vestre Bringsjord samme rett i den annen (Nothølen) (dok. 3 ad 7).

Sogneprest Mollestad ga denne uttalelse på henvendelse i skrivelse fra sogneprest Dons av 4. april 1907 og foranledningen var, at et par oppsittere på Bringsjord hadde overfor sognepresten protestert mot, at sognepresten hadde latt en mann fiske laks for seg i Lyngdalselven på prestegårdens side av dens midtlinje,

hvilken protest sognepresten innberettet til Kirkedepartementet i skrivelse av 6. juni 1907 (dok. 3 ad 7) hvori fremholdes, at sogneprest Dons alltid har stått i den samme formening der foran er referert som hans forgjenger i embetet, sogneprest Mollestads, uttalelse.

Kirkedepartementet fikk en betenkning fra fiskeriinspektør Landmark, dat. 8. februar 1911, inntatt i bilag 1 ad dok. 4, som støtter sogneprestens standpunkt. Det fremgår at Landmark har søkt opplysninger bl.a. hos fhv. utskiftningsformann Hj. Kielland, en sønn av den tidligere sogneprest i Lyngdal. Hj. Kielland hadde tilbrakt sin tidlige ungdom på prestegården og hadde således godt kjennskap til hvorledes prestegården i hans ungdom hadde fisket i Lyngdalselven.

Da sogneprest Dons hadde mottatt protesten varslet han sin mann Thorvald Paulsen om inntil videre å opphøre med stangfisket utenfor «Presthøl». Ifølge vitneforklaring fra 8. vitne Abraham Lille-Oftenes, hvis far var forpakter på prestegården i 20 år fra 1900, kalte sogneprest Dons etter å ha mottatt Landmarks betenkning oppsitterne på Bringsjord ned til seg, men de kom ikke. Dons gikk da til Bringsjord og viste dem betenkningen og uttalte bl.a.: «Dere har vært dumme.»

Side 9

Etter vitnets forklaring fisket så Thorvald Paulsen for presten i flere år både med not og stang.

Vitnet forklarte videre, at da sogneprest Dons overtok embetet var laksefisket utleiet til engelskmannen. Da kontrakten var utløpet (i 1905) overtok presten selv fisket, og leiet det ut til nevnte Thorvald Paulsen. Olaus Paulsen hadde da leiet fisket hos Bringsjord. Vitnet Oftenes forklarte at Thorvald og Olaus fisket på hver sin side av elven.

I Landmarks betenkning står, at laksefisket da (år 1911) av Bringsjord var utleiet til engelskmenn, som under sitt fiske benyttet seg av så vel prestegårdens grunn som Bringsjords grunn.

I kontrakt mellom sogneprest R. Høiland og Olaus Paulsen, dat. 17. mai 1912, utleiet presten det til prestegården hørende laksefiske i elven så vel notfiske som stangfiske og kontrakten fornyedes i de følgende år 1913 og 1914. Betalingen var kr. 340.

Kontrakten fornyedes også for året 1915 og det er inntatt bestemmelse om, at hvis ikke Olaus Paulsen får leiet bort noe av det forpaktede laksefiske (formentlig til engelske sportsfiskere) skal han betale halvparten av fjorårets avgift og erlegge til sognepresten 10 kg laks. Får han derimot bortleiet, skal kontrakten gjelde som ellers.

Saksøkte har påberopt seg en dom av Bergen overrett av 9. mai 1910. Sakens akter strøk med i Bergens-brannen, men man har en utskrift av domskonklusjonen (dok. 1 ad 7) og av forliksklagen (dok. 2 ad 7)

.

Saken var mellom oppsitterne på østre Bringsjord og Thorvald Paulsen Kvelland, som ifølge forliksklagen ikke har villet anerkjenne østre Bringsjords tilkommende enerett til fisket i «Svogershølen».

Overretten kjente Thorvald Paulsen uberettiget til å drive notfiske i «Svogershølen» på strekningen fra «Fleset» ned til gården Kvellands skifte med prestegården, men ble i øvrig frifunnet.

Da saken ifølge forliksklagen gjaldt alt fiske i «Svogershølen» på omhandlede strekning, beholdt altså - hevder saksøkte - Kvelland retten til stangfiske i «Svogershølen» fra sitt land, hvilket vel må være riktig.

Neste kontrakt som er fremlagt er av 29. august 1932.

Hva de mellomliggende år angår forklarte parten Thorvald L. Bringsjord, at under den første verdenskrig fisket de som hadde lyst til det. I årene 1914-1920 var fisket ikke solgt (utleiet). Så var det utleiet i noen år og så kom kontrakten av 1932 med Aubert, først for et år og så for 1/2 år. Aubert leiet - forklarte parten - så vel av

Side 10

Bringsjord som av prestegården. Dette varte til 1942. I de siste årene 1937 til 1942 var det noen av oppsitterne på Bringsjord som ikke hadde leiet ut til Aubert.

De gjorde ingen innsigelse mot prestens utleie til Aubert. Aubert betalte til Bringsjord det første året kr. 1000. Så kr. 640 og senere kr. 800. Disse kontrakter er ikke blitt fremlagt.

De fremlagte kontrakter er mellom henholdsvis minister Roland Køster, Berlin, og generaldirektør Axel Aubert - og sogneprest Sigurd Gundersen for 5 år fra 1. januar 1933 og mellom Aubert og sogneprest Hj. Svennevik for 5 år fra 1. januar 1938. I begge tilfelle bortleies den Lyngdal prestegård tilliggende rett til laksefiske i Lyngdalselven, og leien er henholdsvis kr. 500 og kr. 600 årlig.

Domprost Gundersen (15. vitne) forklarte, at han leiet ut første året til Audun Koren, som igjen leiet ut til engelskmenn og at han fisket selv i året 1928 med not og stang. En ingeniør fra Oslo fisket med stang i et par uker. Aubert-Køster leiet i sesongen 1931 og i 1932 for halv pris. Fra 1933 fast kontrakt. Vitnet opplyste, at prestegården hadde stangfisket fra sitt land. Han husker at Bringsjord fremkom med innvendinger. Vitnet husket ikke nå riktig hva disse gikk ut på, men det var muligens, at prestegården ikke hadde rett til stangfiske i «Svogershølen». Imidlertid leiet Aubert også av Bringsjord og derved falt dette spørsmål bort. Vitnet oppfattet og praktiserte stangfisket som en rett for prestegården overalt fra sitt land og vitnet fant ikke noe i embetsarkivet som talte imot denne forståelse. Slik var det så lenge vitnet var prest i Lyngdal (til 1933).

- - -

Etter således å ha gjennomgått alt foreliggende bevismateriale skal retten bemerke:

Det er foran antatt, at retten ifølge Christian V's lov til fiske fra eget land ikke er prestegården frakommet ved dommen av 1556 eller 1578 og retten har videre nevnt, at frem gjennom århundrer til 1870 har fisket i Lyngdalselven med stang nærmest vært fritt for enhver og at det ikke er ført noe bevis for, at stangfiske ikke har vært brukt av prestegårdens folk opp gjennom årene slik som det til enhver tid var alminnelig.

Saksøkerne har påberopt seg alders tids bruk. Partene er enige om, at om ervervelse ved hevd kan det ikke være tale.

En høyesterettsdom i Rt-1891-489 flg. fastslår, at hvis det manglet betingelser for, at en gårds havnerett i en annen gårds skog var ervervet, kunne ikke disse mangler avhjelpes ved alders tids bruk.

Side 11

Etter denne dom skulle det kanskje ikke av Bringsjord kunne erverves enerett til stangfiske i Lyngdalselven med utelukkelse av prestegården, selv ved alders tids bruk.

Med hensyn til beviset for sådan bruksutøvelse blir allerede tidsrommet fra 1870 til saksanlegget forholdsvis kort. Men avgjørende for at saksøkernes påstand ikke kan tas til følge blir det etter rettens oppfatning, at beviset for en eksklusiv bruksutøvelse i alders tid helt svikter, idet - som bevismaterialet klart viser - saksøkerne ikke i tiden siden 1870 har brukt alt fiske, stangfisket innbefattet i hele Lyngdalselven utenom «Presthøl» eller i de nevnte høler, og prestegården ikke har brukt å fiske bare i «Presthølen», men etter de foreliggende opplysninger iallfall har leiet ut sportsfisket fra sitt land på hele strekningen fra «Presthøl» til byttet mot «Kvelland».

At så har vært tilfelle anser retten bevist bl.a. ved de fremlagte kontrakter, hvor forholdet mellom betalingen til henholdsvis Bringsjord østre og prestegården og også gårdene for øvrig langs elven etter rettens oppfatning bekrefter riktigheten derav, hvorom bemerkes, at Bringsjords land strekker seg lenger oppover elven enn prestegårdens, hvilket formentlig har interesse for sportsfiskeren.

Det er nok så, at det er forklaringer, som går ut på enerett for Bringsjord østre og for bruksutøvelse overensstemmende dermed, men  disse forklaringer synes ikke å kunne tillegges stor vekt, da de enten er farvet av partsinteresse eller kan antas å bygge mer på hva der er fortalt enn på noen personlig erfaring.

Retten antar at den tradisjon som nevnes i dommen av 1899 skriver seg hovedsakelig fra forståelsen av de gamle dommer, hvorav avskrift har vært oppbevart på Bringsjord siden antagelig tidligst 1904, hvilke dommer har på Bringsjord vært fortolket derhen, at derved var fiskeriet delt totalt således at også stangfisket i de i dommene omhandlede høler utelukkende tilhørte dem.

Beviset for bruksutøvelsen er imidlertid ikke slik, at retten kan finne, at også prestegården - sogneprestene den ene etter den andre - har vært bekjent med og/eller enig i en sådan forståelse av retten til stangfiske. Tvert imot viser kontraktene og atskillige vitners prov, at sognepresten alltid har hevdet og brukt å fiske fra eget land og også leiet ut denne 

                                                     Side 12

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Ole Bærøe, sorenskriver H. Høegh-Omdal og byskriver T. Hansteen):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Det er for lagmannsretten opplyst at Aa prestegård i Lyngdal er skjenket prestebolet ved et gavebrev i 1429 fra flere givere. Under ankeforhandlingen er nevnt den mulighet at det med gaven har fulgt fiskerett i Aahyll (som nå kalles «Presthølen») mens giverne har forbeholdt seg fiskeretten på den øvrige strekning hvor prestegården fikk grense mot Lyngdalselven. Gavebrevet er ikke fremskaffet for lagmannsretten, og den nåværende sogneprest - som har lest brevets innhold - kan ikke erindre at det sto noe om gårdens fiskerettigheter.

Utgangspunktet for rettens bevisbedømmelse blir de to dommer fra 1556 og 1578 (herredsrettens dok. nr. 1, bilag 1 og 2). Det stiller seg for retten atskillig tvilsomt hvorledes disse dommer skal forståes, spesielt når det er tale om deres betydning for fiskeretten i de deler av vassdraget mellom partenes eiendommer som ikke direkte omhandles i dommene. Retten er enig med ankemotparten så langt som man antar at det fiske som parter, dommere og laugrettesmenn ved disse dommer særlig har hatt for øye er fisket med garn- og notredskap. Selv om stangfiske den gang må antas å ha vært lite påaktet i økonomisk henseende, tør retten dog ikke utelukke at man også har hatt denne form for fiske i erindring. Dommenes ordlyd taler etter rettens mening ikke for at man kun har villet foreta en partiell utskiftning mellom partene, av garn- og notfiske i elven. Det er riktignok så at de gamle rettssaker er foranlediget ved tvist om fiske retten i Aahyll, og det er for fisket i denne høl at presten Hoscold Olaffzon har ført sine bevis, mens (fogden) Faelwater for denne høls vedkommende intet fyldestgjørende bevis kunne prestere i 1556. 

Presten oppnår så full dom for at han og alle hans etterfølgere som sogneprester i Lyngdal skulle nyte, bruke og beholde «al Aahyll med alle andre lunnende som han kan med prov, brev og skjel bevise at fra Arilds tid har ligget til prestebolet», og presten har tydeligvis oppfylt sin bevisbyrde med hensyn til fisket i Aahyll. Men dommen fastslår videre at fogden Faelwater skal nyte bruke og beholde «alle de hyller og nodekast med alle andre lunnende som han med skjellig prov, brev og segl bevise at fra Arilds tid have ligget til gården Bringsjord», og han får en sjanse til innen 12 måneder å bevise at hans formenn på Bringsjord i gammel tid har hatt andelsfiske med prestene i Aahyll.

Hvilke bevis det så måtte være prestert fra Bringsjords side vites for så vidt ikke, men Herredagen i 1578 gjentar den tidligere dom og avsier dom for at «sogneprest Matz Mickelssen bør til prestebolet at følge og bruge Aahyll med al sin lunner, og den

Side 13

 nye mand på Bringsjord, Bendt Nielssen, bør at følge og bruge alle de hyller og nodekast som Faelwater dertil har brugt efter forannevnte doms lydelse».

Lagmannsretten antar at dommene må forståes slik at prestegården får enerett og enerådighet over fisket i Aahyll i enhver form, men utelukkelse av rett for Bringsjord til fiske i denne høl. Det er ingen grunn til å anta at Bringsjordmannen skulle ha en mindre utstrakt rett i de «hyller og nodekast» som ifølge dommene tilkom hans eiendom. Dom menes innhold tyder etter lagmannsrettens mening på at det over dehøler det dreier seg om er tilkjent de respektive gårder en rådighet som må sidestilles med den der følger av eiendomsrett. Man finner i dommene intet som tyder på at retten til å utnytte hølene er positivt begrenset, således ikke begrenset til å omfatte enkelte, bestemte fangstmåter. Lagmannsretten må forstå dommene slik at de hjemler vedkommende eiendom enerett til all slags fiske i hølene i forhold til den annen part.

At gårdenes rettigheter etter disse dommer - om rettighetene fremdeles blir funnet å bestå uforandret - må gjelde de høler det er tale om i nærværende sak, nemlig - foruten «Presthølen» (Aahyll), «Svogershølen», «Navershølen», «Bankehølen», og «Nothølen» (Bringsakerhølen), er etter lagmannsrettens mening ikke gjenstand for tvil.

Den tanke synes ikke helt fjern at de gamle dommer kan ha ment å ville løse enhver mulig tvist mellom prestegården og Bringsjord om fisket i den del av elven hvor gårdene grenser til hinannen. Dette er imidlertid i tilfelle ikke kommet til uttrykk i dommenes ordlyd. Om man ville forstå dommene slik, ville det nærmest ha til følge at prestegården alene fikk retten til Aahyll med all dens «lunnende», mens Bringsjord ville utelukke prestegården fra ethvert fiske på strekningen for øvrig. Denne løsning synes å ha lite for seg også av den grunn, at nevnte grense har en utstrekning på mellom 2 og 3 km. Det synes uantagelig at prestegården med en så lang grense mot elven gjennom dommene skulle være henvist til utelukkende å fiske i Aahyll.

I mangel av utvetydig uttrykk i dommene for rettsforholdet på strekninger utenom de spesielle høler, finner lagmannsretten å måtte anta at man for disse strekninger må falle tilbake på den gamle hovedregel at hver mann eier vann og veidesteder foran sitt land. Jfr. Magnus Lagabøters landslov, Landsleiebolken kap. 48, 1-2, og N.L. 5-11-2/4.

Ifølge Trygve Sundt: «Litt etterslått fra Lyngdal» side 41 (herredsrettens dok. 1 ad 4, side 1) har Lyngdalspresten i 1730 etter skjønn av sorenskriveren med lagrette fått adgang til å opprette et fiske i elven ovenfor «Presthølen» (Aahyll), og ifølge notat av sogneprest Michael Holby (1794-1812) i kallsboken dreier det seg om «fiske med et løst Garn som Redskab fra det saa kaldte Flæs, eller Bjerg som ligger i Elven ved

Side 14

Mundingen av Steenberg-Bækken, ovenfor Fossen, hvilket Garn dog kun sjelden har været brugt», (herredsrettens dok. 1 ad 4, side 9).

Dette fles  er etter hva retten må anta på grunnlag av åstedsbefaringen identisk med et lavt fjell som stikker noe ut fra prestegårdslandet et kort stykke ovenfor den  nåværende «Prestebrua». Dette fiske skulle da ikke være i strid med de rettsforhold lagmannsretten mener å ha konstatert på grunnlag av de gamle dommer, og dertil kommer at det - ifølge Sundts bok - av sorenskriveren med lagrette er funnet ikke å være «til ulovlig præjudice for andre fiskerier i Elven»

.

Spørsmålet for lagmannsretten blir om det i saken foreligger bevis for at det senere er inntruffet noen endring i de rettsforhold med hensyn til fiskeretten som lagmannsretten mener at de gamle dommer fra 1556 og 1578 slår fast.

Fra de ankende parters side påberopes gammel tradisjon i bygden og bruksutøvelse fra Bringsjords side som bevis og uttrykk for Bringsjords enerett til fiske utenom «Presthølen». Det påberopes parts- og vitneforklaringer i denne retning, samt videre hva der kan utledes av dokumenter i to rettssaker som Østre Bringsjords oppsittere i 1898-1900 og 1904-1910 førte mot en oppsitter på vestre Bringsjord og en oppsitter på Kvelland (på østsiden av elven nord for prestegården).

Fra motpartens side foreligger opplysninger og uttrykk for oppfatninger som nærmere lar seg tidfeste, og som blir behandlet i det følgende så langt retten finner nødvendig.

Ankemotparten har henvist til en bemerkning på siste side i fiskeriinspektør Landmarks betenkning av 8. februar 1911 til Kirkedepartementet (herredsrettens dok. 1 ad 4 side 18). Fiskeriinspektøren har før han avga sin betenkning - som gikk i prestegårdens favør - hatt en konferanse med fhv. utskiftningsformann Hj. Kielland, hvis far opplyses å ha vært sogneprest i Lyngdal ca. 1830-1854. Hvilke opplysninger utskiftningsformannen har meddelt er dog ikke nærmere kjent, og retten kan kun slutte seg til at de iallfall ikke er gått prestegården imot.

I 1869 ble laksefisket i Lyngdalselven bortleiet til to engelskmenn for 25 år fra 1. januar 1870, og i 1895 ytterligere for 10 år til en engelskmann (herredsrettens dok. 2 ad 11 og dok. 1 ad 6). Så vidt lagmannsretten har forstått har disse leiere søkt å sikre seg samtlige berettigedes rett til laksefisket i elven, og i det vesentlige er dette visstnok lykkes dem. Blant de mange andre har så vel Østre Bringsjord som prestegården bortleiet sin rett.

Lagmannsretten har ikke funnet å kunne trekke noen slutning med hensyn til utstrekningen av de her nevnte to gårders fiskerettigheter av det innbyrdes forhold

Side 15

mellom de leiebeløp hver av dem har oppnådd hos engelskmennene. Disses interesse var riktignok knyttet til sportsfiske og for dette er visse deler av strekningen fra «Presthølen» til og med «Svorgershølen» av betydning. Men engelskmennene har for å beholde fiskebestanden ubeskåret også leiet fisket på strekninger hvor det etter hva der er opplyst for lagmannsretten ikke kan tenkes at leierne har hatt interesse av å utøve sitt fiske, og hva de har betalt antas i det hele ikke å kunne gi noen betryggende veiledning i nærværende sak.

I 1885 ble eiendommen Skrumoen frasolgt prestegården, og ifølge skjøtet (herredsrettens dok. 1 ad 4 side 15) medfølger ingen rett til andel i «det Præstegaarden tilliggende Laxefiske». Her gis ingen opplysning om hvilken strekning fisket knytter seg til, og bestemmelsen kan være inntatt for å forhindre at Skrumoen - en ganske stor eiendom av skyld revidert 1 daler 1 skilling - skulle kunne kreve noen andel i prestegårdens fiske i «Presthølen» i forhold til Skrumoens skyld.

Skjøtet på det i 1890 frasolgte bruk Nygaard og Elverhøl (ankesakens dok. 20) gir derimot til kjenne en oppfatning hos prestegårdens vedkommende med hensyn til fiskerettens utstrekning, idet det heter: «Derimot er den reduserede Prestegaard forbeholdt Laxefisket udenfor Nygaards Grund.» Denne grunn strekker seg ikke til «Presthølen», idet Nygaard utgjorde den søndre del av prestegården og endte ved «Nothølen».

Et skjøte på det senere i 1906 fra Nygaard bortsolgte bruk «Brunsnæs» (ankesakens dok. 15) er i 1908 gitt sådan påtegning av selgeren: «Som forglemt at være anført i omstående Skjøde tilføies at Laksefisket langs Eiendommen «Brunsnæs» er forbeholdt Prestegården.»

De to sistnevnte skjøter viser at prestegården er ment berettiget til laksefisket også utenom «Presthølen». Derimot tør man neppe av skjøtene utlede noe bestemt i retning av at prestegården skulle ha adgang til stangfiske i Østre Bringsjords spesielle høler.

Da kontrakten med engelskmennene utløp i 1905 ble fisket på begge sider av elven mellom Østre Bringsjord og prestegården ikke overtatt av en og samme mann. Den daværende sogneprest Dons overlot fisket på prestegårdens side til Thorvald Paulsen Kvelland. Etter protest fra to oppsittere på Østre Bringsjord ble dette fiske stoppet for en tid. Etterat Kirkedepartementet hadde mottatt fiskeriinspektør Landmarks betenkning av 8. februar 1911, meddelte departementet stiftsdireksjonen i et brev av 22. april 1911 at det med fiskeriinspektøren antok «at opsitterne på Bringsjord ingen rett har til at drive fiske på prestegårdens side av elven, hvorom de blir at underrette. Sognepresten i Lyngdal må selv utøve fisket på vedkommende strekning

Side 16

og bortvise nævnte opsittere eller deres leiere, forsåvidt de skulle fortsette sitt fiske der». Stiftsdireksjonen underrettet så Lister provsti i brev av 27. april 1911.

Originalbrevet er forevist lagmannsretten med følgende påtegning fra provstiet: «Oversendes herr sognepresten i Lyngdal til efterretning og videre kundgjørelse og iagttagelse.» Denne påtegning er datert 31. mai 1911.

Bringsjords oppsittere hevder at de ingen underretning fikk om departementets brev. Dette har de først fått kjennskap til gjennom den nåværende sogneprest Svennevik under den siste krig. Forholdet kan ha sin forklaring i den omstendighet at sogneprest Dons etter hva der er opplyst i retten døde allerede 18. juni 1911, og at underretning til Bringsjord deretter er blitt oversett.

Lagmannsretten vil bemerke at fiskeriinspektørens betenkning sees å være bygget på mangelfullt grunnlag. Det fremgår av hans skrivelse at han ikke av Bringsjordmennene selv har fått noen redegjørelse for deres syn på tvisten og fiskeretten, og at han heller ikke har gjort seg kjent med innholdet av de gamle dommer fra 1556 og 1578, til tross for at han hadde kjennskap til deres eksistens.

Det er fra begge sider i saken ført en rekke vitner som har forklart seg om hva de har hørt eller antar med hensyn til hvem der har fiskeretten på prestegårdens side av Lyngdalselven og om hvem der har utøvet dette fiske. Retten finner ikke grunn til å referere denne vitneførsel, men vil bemerke at en del vitneprov til dels har gitt et noe annet inntrykk enn mann vil kunne utlede av herredsrettens korte referat i dommen av en rekke vitneforklaringer for nevnte rett. Lagmannsretten har ikke kunnet finne de fremførte vitneprov - hverken alene eller sammenholdt med vedkommende parts øvrige bevismidler i saken - tilstrekkelig til at retten med hjemmel i reglene om alders tids bruk kan konstatere fiskerett for noen av partene utover og i strid med den rettstilstand som etter rettens mening har foreligget på grunnlag av dommene fra 1558 og 1578. I denne stilling står også hva partene har ment å kunne utlede i sin favør av de dokumenter som er fremlagt fra Østre Bringsjords rettssaker i 1898-1900 og 1904-1910. Å tillegge uttalelser i disse rettssaker noen særlig vekt i nærværende sak er for øvrig betenkelig også av den grunn at prestegården ikke har vært i noen av dem. Det avgjørende for lagmannsretten er at ingen av partene etter rettens mening i tilstrekkelig grad har kunnet godtgjøre noen enerådighet i utøvelsen av fisket karakteriserende en rettsutøvelse mot eller særrett i forhold til den annen part i strid med den rettstilstand retten har funnet at dommene av 1556 og 1578 gir uttrykk for. De fremførte bevis har ikke kunnet bibringe lagmannsretten den oppfatning at dens forståelse av de gamle dommer er uriktig og heller ikke at det senere er skjedd noe som har medført endring i rettstilstanden slik som retten har oppfattet den på grunnlag av de nevnte dommer.

Side 17

Etter det resultat retten således er kommet til kan de ankende parters prinsipale påstand under post 1 ikke tas til følge. Derimot gis de ankende parter medhold i den subsidiære påstand, idet det finnes godtgjort at Lyngdal prestegård er uberettiget til ethvert fiske i «Svogershølen», «Navershølen», «Bankehølen» og «Nothølen», også fra eget land. De ankende parter ansees uberettiget til ethvert fiske i «Presthølen». På de strekninger av elven som ikke omfattes av de nevnte høler ansees hver av partene å ha den fiskerett som følger av at Østre Bringsjords og prestegårdens grunn på hver sin side går ned til Lyngdalselven.

- - -

Side 18